Dette er
kontrastenes sted. Myke linjer og harde linjer. Krusninger i sjøen,
runde fjelltopper i det fjerne og glatte steiner på stranda, mot en
kantet betongbrygge og spisse tak på sjøhus.
Grønn vegetasjon mot blå himmel og
røde sjøhus.
Horisontale
og vertikale linjer på brygga. Sjøhusene har både vertikale,
horisontale og diagonale linjer, som er en fin kontrast mot de myke
kurvene til fjellet i bakgrunnen.
Andre steder er det grønne trær og mykt gress som innbyr til lek. Her er
det busker som raskt kan bli til hemmelige skyggefulle gjemmesteder.
All den sanden man kan ønske seg, og vannet er bare noen få skritt unna.
("Hvorfor smelter vannet i sanden?" - Erfaring med det flyktige materialet vann (Waterhouse, 2013))
Området jeg har valgt er har en overflod av materialer man kan leke med. Sand, vann, skjell, steiner, gress, blader, busker. Man kan grave, samle, bygge, servere, gjemme seg. Et slikt sted gir mange muligheter, og byr på ulike muligheter for ulike brukere. Gibson kaller dette for affordances (Waterhouse, 2013). Stedet snakket til meg på en annen måte enn det gjorde til mine to oppdagere. 4-åringen dro i gang et sand-og-vann-prosjekt. 8-åringen lette etter krabber. Jeg selv samlet skjell for å se om fjorårets naturfagskunnskaper fortsatt var på plass, mens jeg nøt sol og sjø.
Denne søndagen var det kun oss her, og vi hadde all tid i verden. Kanskje det var derfor bølgeskulpene hørtes bedre, lekemateriellet var mer innbydende, sjøen luktet saltere og maten smakte bedre?
Litteratur:
Waterhouse, A. H. L. (2013). I materialenes verden. Perspektiver og praksiser i barnehagens kunstneriske virksomhet. Bergen: Fagbokforlaget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar