Barnet og musikken - Rim og regle

(tar på hver finger mens man sier navnene)
Tommeltott
Slikkepott
Langemann
Gullebrann
og lille Petter Spillemann.

(bytter hånd og gjør likt på disse fingrene)
Én datt i sjøen.
Én dro ham opp.
Én fikk ham hjem
Én fikk ham i seng
Og én spilte bassen for fire-fem.


Denne kan gjøres på barnas fingre, enten én og én i gruppa eller på tomannshånd, eller den voksne viser med sine hender og barna gjør det på sine mens regla sies sammen.
Den krever litt konsentrasjon. Fingrene gis rare navn og siste del av regla er litt tullete, samtidig som man skal holde en viss rytme.
Barna får erfaring med egen kropp (fingre og hender), og den kan bidra til at barna utvikler rytmeforståelse.
Regla fungerer like godt med treåringer som med femåringer.

Barnet og musikken

Å være musikalsk:

Det finnes mange og delte meninger om hva som kjennetegner en musikalsk person. Jeg tenker at en musikalsk person er en som har et bevisst forhold til musikk. Enten man spiller klarinett og leser noter, trommer takten til en sang på radioen, eller at man liker å høre musikk mens man tar oppvasken. I en musikkforelesning ble det nevnt at det å gå i takt kan ses på som å være musikalsk. Dette er i tråd med det Sture Brändström kaller en relativistisk retning i synet på musikalitet (Angelo & Sæther, 2006). Man trenger med andre ord ikke å være profesjonell musiker for å kunne kalle seg musikalsk.

James Lockhart Mursell mente at ethvert menneske er født med en viss mengde musikalitet (ibid). Og videre at dette er noe som påvirkes av miljøet og menneskene rundt. Et barn som får ta del i et variert musikalsk miljø (f.eks. i en barnehage), kan øve opp sine medfødte musikalske egenskaper. Kanskje noe av grunnen også er at barnet utvikler et bevisst forhold til typiske musikalske aktiviteter (som sang, rytmer, mot til å prøve ulike instrumenter eller synge høyt osv.)?

Litteratur:
Angelo, E. & Sæther, M. (2006). Barnet og musikken. Oslo: Universitetsforlaget

Lydjakt

I Musikken gikk vi på lydjakt. Hvilke lyder fant vi? Fikk vi andre assossiasjoner da vi hørte lydene?

Lyden av tørre pinner som knekker. Hvordan kunne den lyden få oss til å tenke at vi satt foran en knakende peis en kald høstdag?

Rasling med gress og strå. Minner meg om vind.

Å gå på grus.
Er ikke det lyden av Askeladden sin hjelper som tygger gråstein? Ivo Caprino har vært en viktig del av min barndom. Jeg tenkter på hans filmatiseringer av kjente norske folkeeventyr når jeg hører denne lyden.


Følelsen man får av å høre disse lydene vil være ulik fra person til person. Merleau-Ponty hevder at en slik opplevelse er subjektiv og tar utgangspunkt i de erfaringer lytteren har med seg (Haugen, Løkken & Røthle, 2013). En slik lydjakt sammen med barna kan gi muligheten til å

"åpne opp for det musiske som bor i oss alle, slik at vi kan undre oss sammen, bli oppmerksomme på det skapende øyeblikk og finne roen ved å være menneske og leve her og nå." (Haugen, Løkken & Røthle, 2013)


Litteratur:
Haugen, S., Løkken, G., Røthle, M. (2013). Småbarnspedagogikk. Oslo: Cappelen.

Sted - et hjem for en fantasifigur.

 Oppgaven dreier seg om å bruke estetiske virkemidler for å framheve en bolig til en fantasifigur.

 

Jeg tok utgangspunkt i en steinformasjon. Steinene danner en liten grop som var et naturlig sted å velge. Et bra overnattingssted for en liten skogsfyr som samler nøtter og vinterproviant om dagen, og trenger et mykt sted å hvile om natta. 

Bildene over viser hulen før og etter.

 

Den grønne bjørkegreina kranser inn inngangen til hulen, og de myke bladene og mosen er en kontrast til den harde steinen. Den gule blomsten ønsker velkommen inn, og skiller seg ut blant de grønne bladene. Det brune visne løvet på gulvet (som ble beholdt for at beboeren ikke skulle fryse på føttene) er en kontrast mot det friske løvet i inngangen.

  

Den harde steinen mykes opp av en myk grønn moseseng.

  

Fantasiboligen ble laget med hjelp fra mine to oppdagere (8 og 4 år). Det var raskt tydelig at vi hadde noen felles idéer om hvordan boligen skulle se ut og hvilke materialer vi skulle bruke, men alle tre kom med forslag de andre ikke hadde tenkt på. "Vi kan bruke denne pinnen til bro", sa 4-åringen. "Ja! Eller til benk han kan sitte på!" sa 8-åringen. Gibson (Waterhouse, 2013) snakker om affordances, hvordan en ting snakker til oss på ulike måter. 4-åringen så pinnen som et hjelpemiddel for å komme over en sprekk i steinen, 8-åringen så den som et møbel, mens jeg selv vurderte om den passet som sengekant.
Selv om dette bare var hjemmet til fantasifiguren vi laget, så snakket vi om hvem som kunne bo der mens vi gikk hjemover. 
Jeg synes det er spennende å ha med oppdagerne mine når jeg løser disse oppgavene. De gir meg mulighet til se pensum i praksis, men gir meg også inspirasjon og glede over yrket mitt!


Litteratur:
Waterhouse, A. H. L. (2013). I materialenes verden. Perspektiver og praksiser i barnehagens kunstneriske virksomhet. Bergen: Fagbokforlaget.

Dramarefleksjoner - Å fortelle

I dramaundervisningen har vi arbeidet med ulike teknikker for å fortelle historier.

Å fortelle

En god forteller er trygg på historien som skal formidles. Historien er nøye gjennomgått og studert av fortelleren, gjerne «generalfremført» foran en annen person. Fortelleren kjenner historien så godt at den er hennes egen. 

For å overbevise som forteller må hun bruke kroppen i tillegg til språket. Øyekontakt, mimikk, stemmeleie må være bevisst og tilpasset både historien og publikum (Sæbø, 2003). 

Fortelleren må ikke glemme at selv om det er hun som forteller og publikum som lytter, er denne måten å formidle på en toveiskommunikasjon. Energien fra fortelleren smitter over på publikum, og energien fra publikum preger fortelleren (Flensborg & Thonsgaard, 2003).

Høytlesning og fri fortelling

En viktig forskjell på å lese opp et eventyr fra en bok og fortelle det fritt med egne ord, er at gjenfortelling krever mer av den som forteller. I første omgang må hele historien huskes og kjennes godt. I andre omgang handler det om at fortelleren er friere fordi hun ikke er bundet av å lese teksten i en bok. Hun kan legge fokus på dramatiske virkemidler (stemme, øyne, mimikk etc.) mens hun forteller historien (Flensborg & Thonsgaard, 2003).
En annen viktig forskjell er at eventyrets språk mister litt av «magien». Eventyr har et eget språk som gjerne går tapt dersom man benytter fri gjenfortelling i stedet for opplesning. Dette er selvsagt fortelleren med på å avgjøre.

Begge metoder vil være med å styrke barns språk, men høytlesning fører kanskje til et bedre ordforråd. Selv om et ungt publikum ikke helt skjønner alt som leses opp de første gangene, vil språket deres styrkes over tid (Sæbø, 2003).

Enten man foretrekker den ene eller den andre metoden: Å videreformidle historier for andre kan være en kilde til glede og inspirasjon for både forteller og publikum!

 

Litteratur:

Flensborg, K. & Thonsgaard, K. (2003). Tid til fortelling. Danmark: Forlaget Klim.

Sæbø, A. B. (2003). Drama i barnehagen. Oslo: Universitetsforlaget.