mandag 19. januar 2015

Tredimensjonale materialer: Lek med trykketeknikker



Leire er et av de eldste formingsmaterialene vi har, og har vært en viktig del av mange kulturer allerede fra tidlig steinaldertid (Waterhouse, 2013). Den kjennes hard og myk på én gang, og er plastisk fordi den blir enda mykere hvis man tilfører vann. 
Egentlig er dette avleiringer på havbunnen. Et resultat av at regn, vind og kjemiske prosesser bryter ned stein og fjell. Gjennom tusenvis av år. Er ikke det ganske spennende? Mens vi satt og formet hver vår leirklump i formingsklassen, fortalte læreren vår at det har blitt tatt opp massevis av blåleire fra lokalmiljøet vårt. Det gjorde opplevelsen enda rikere, og det slo meg hvor viktig helhetsopplevelse er. Vi satt ikke bare der hver for oss og knadde leire, men satt samtidig og hørte at noen kilometer fra der vi satt har det i årevis blitt hentet opp lik leire som den vi hadde mellom hendene! Det ga meg mange tanker om barnehagelæreren som kulturformidler. 

Så hva med bruk av leire med små barn? I barnehagen min bruker vi mye trolldeig (med alunpulver, så den holder seg en stund) og plastlin. Det er en aktivitet som skaper engasjement hos av barna på avdelingen min, på tvers av øvrig lekeinteresse. Det klemmes, kjevles, stikkes, trilles, festes, rases, frustreres, gjenoppbygges og gledes. Utforskes og lekes. Og sanses. 
Hva med leire? Hva er grunnen til at dette naturmaterialet brukes så lite? Waterhouse mener at noe av årsaken kan være mangel på kunnskap, utstyr og erfaring (Waterhouse, 2013). Men trenger vi så mye?
 

La oss begynne med en klump blåleire. (Og en ubehandlet trebenk så ikke leira fester seg til underlaget.)


 

Blåleirens struktur er relativt fast. Den blir noe mykere når jeg jobber med den. Her er den mørk i fargen, men fordi vannet fordamper under tørkeprosessen, blir den lysere og hard når den har tørket (Waterhouse, 2012).
Jeg kjevler den til den er rundt 1 cm tykk og leker litt!



En Duplokloss trykket i leire avgir et nesten ugjenkjennelig spor.
Den tette strukturen til leira gjør at selv de minste detaljene på klossen kommer tydelig fram i leiren.



I kjøkkenskuffen min fant jeg et redskap jeg nesten ikke vet hva brukes til, engang, men det lå der og hadde så mye potensiale! Man trenger virkelig ikke kjøpe dyrt utstyr for å skape fin tekstur i et medium som leire. Man kan bruke det man har, leke, eksperimentere, utforske.

Min første idé var å rulle den i leiren. Andre ville kanskje sett andre muligheter.



Taggene på en gaffel etterlater et prikkete spor når de trykkes  i leira.
(De er jo firkantede! Det visste jeg ikke før jeg trykket dem i leira!)




Ved å leke med et verktøy på ulike måter kan man få mange forskjellige resulater i leira.
Det dukker opp et helt annet mønster hvis man drar i gaffelen i en bølge ned i leira.



Skallet på en valnøtt har en tekstur som kan gi ulike spor i leira når man leker litt med den.
Her har den blitt rullet over leira.



Men hvis den trykkes i leira skjer det noe ganske annet.

(Her er det en stund siden leiren ble kjevlet flat. Derfor har kanten begynt å tørke, og dermed fått fine små sprekker. Dette skjer fordi den tørre delen av leira krymper, og spennet mellom den våte kjernen og det tørre ytterste laget blir for stort. For å unngå at leiren sprekker er det lurt å tørke leirfigurene under et papir og plast for at sørge for en jevn tørkeprosess som ikke går for hurtig. Husk å bytte ut det fuktige papiret jevnlig (Waterhouse, 2013).)



Tesilen har en ru struktur som ikke helt kan kjennes igjen i avtrykket i leira.




De bittesmå kulene har blitt rullet over leira. Først vertikalt, så horisontalt.


Det var vel ikke så nifst? Jeg er hvertfall én leirelekerfaring rikere, og dermed litt tryggere. Lokale leireutsalg kan googles. Jeg kan raide kjøkkenskuffer for å finne utstyr. Og brenning uten ovn? Kunne mennesker i steinalderen brenne leire på bål, så kan jeg det. (Jeg har jo youtube også.) Eller kanskje det kan være nok å lage figurer, tørke dem, sette dem ut i vær og vind, og så erfare forvitringsprosessen sammen med de små skaperne?

Hva hindrer meg nå i å ta med leire til barnehagen?

Litteratur:
Waterhouse, A. L. (2013). I materialenes verden. Perspektiver og praksiser i barnehagens kunstneriske virksomhet. Bergen: Fagbokforlaget.



2 kommentarer:

  1. Hei Karin,
    Du har flotte forklarende bilder og god tekst. Gleder meg til å lese når du har lagt inn en faglig tekst. Jeg venter!
    Lykke til! vennlig hilsen Fie


    vennlig hilsen Fie

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Karin, Så flott at du har fått lagt inn en fyldigere tekst her. Det gjelder jo å argumentere HVORFOR det er viktig å bruke leira! Hva har leiren å by på i tillegg til de andre materialene, som kitt, voks, playdow, deig osv. Du har vinklet i retning kulturformidling, som er svært viktig!
      Er det noe med leira sin egenskap som de andre materialene ikke dekker?
      Lykke til videre med skrivingen!

      Slett